Tone Dietrichson er en billedkunstner med tyngde. Hun jobber innenfor et figurativt uttrykksregister, men er ingen realist eller romantiker. I alle fall ikke i tradisjonell forstand. Når jeg skriver ”ikke i tradisjonell forstand” er det for å presisere at hun ikke er romantiker i uttrykksform, men at et sentralt element i hennes malerier røper en lengsel og en uendelighets-higen som avgjort ligger i det romantiske toneleie. Dette har naturligvis med den menneskelige dimensjon å gjøre. Enhver lengsel og uendelighetshigen søker mot noe mer vesentlig og grunnleggende enn det hverdagens hektiske jag kan tilby oss. Mennesket er noe mer enn et tannhjul i samfunnsmaskineriet, eller en faktor i det velsmurte og regelstyrte byråkrati.
Dietrichson løfter oss ut av disse hverdagsmekanismene og viser oss en virkelighet der nærhet, følelser og åndelig samliv er realiteter. Dette kjenner vi, og dette gjenkjenner vi. Man kan si at dette egentlig er kunstens mening: Å åpne for den menneskelige dimensjonen. Slik at vi gjenkjenner den i oss selv.
Den kroppslige enheten vi ser i Dietrichsons malerier, står i kontrast til den måten hun anskueliggjør billedrommet på. Mens de nakne legemene har en følgeriktig presisjon i formgivingen, er deres omgivelser brutt opp i ulike plan, romstrukturer og fargeforskjeller. Det gir et tidsforløp som er diskontinuerlig, altså stadige brudd i tid, rom og lys, der vi sakte og sikkert må avvikle vår hverdagsvirkelighet.
Professor Paul Grøtvedt
Bildene under er tilgjengelige som håndkolorert grafikk.
